EUs nye anskaffelsesregelverk: dette foreslår Kommisjonen
I går la Europakommisjonen frem sitt forslag til en ny anskaffelsesforordning som skal erstatte dagens tre anskaffelsesdirektiver. Målet er et mer enhetlig, forutsigbart og fleksibelt anskaffelsesregelverk i EU, med færre nasjonale forskjeller og mindre kompleksitet. Samtidig skal offentlige anskaffelser i større grad skal brukes som et strategisk virkemiddel for å fremme kvalitet, innovasjon, bærekraft, forsyningssikkerhet og europeisk konkurransekraft. Kommisjonen anslår at forenklingene kan redusere de administrative kostnadene med rundt 650 millioner euro årlig, hvorav om lag 570 millioner hos leverandørene.
Et nytt europeisk regelverk vil kunne føre til omfattende endringer i norsk anskaffelsesrett dersom det innlemmes i EØS-avtalen. Det er på nåværende tidspunkt usikkert hvor raskt de nye reglene vil bli gjeldende i Norge, da dette avhenger av den videre behandlingen i Europaparlamentet og Rådet, samt den etterfølgende EØS-prosessen. Den endelige utformingen kan også bli noe annerledes enn EU-kommisjonens forslag, da forslagene vil være gjenstand for forhandling mellom EUs medlemsland og Europarlamentet, og avhenger av hvilket nasjonalt handlingsrom som opprettholdes.
Realistisk sett vedtas regelverket tidligst i 2027, og med overgangsordninger og etterfølgende EØS-prosess vil reglene trolig gjelde i Norge først rundt 2029–2030. Det er ikke tid for å legge om praksis ennå, men det er nå premissene settes.
Tre grep peker seg ut: ett felles regelverk i stedet for 27 nasjonale gjennomføringer, et bindende minstekrav til vekting av kvalitet, og et nytt rammeverk for europeisk preferanse.
Færre og mer fleksible anskaffelsesprosedyrer
For å forenkle og oppnå et mer effektivt anskaffelsesregelverk foreslår EU-kommisjonen å redusere antallet anskaffelsesprosedyrer. Dagens prosedyrer erstattes i hovedsak av en åpen prosedyre og en dynamisk prosedyre, som begge kan gjennomføres med eller uten kvalifikasjonskrav og med eller uten forhandlinger. Den dynamiske prosedyren er innrettet mot gjentakende kjøp av standardiserte ytelser. Konkret innebærer forslaget at begrenset anbudskonkurranse og konkurransepreget dialog forsvinner. I tillegg foreslås en egen innovasjonsprosedyre for utvikling og anskaffelse av innovative løsninger som ikke er tilgjengelige i markedet på anskaffelsestidspunktet. Samtidig fremheves markedsdialog som et sentralt og naturlig verktøy i planleggingsfasen av anskaffelsen. Økt fleksibilitet gir samtidig oppdragsgiver et større ansvar for å bygge konkurransen riktig fra start; forhandlingsadgang uten en gjennomtenkt evaluerings- og forhandlingsplan er en risiko, ikke en fordel.
Kommisjonen foreslår videre å begrense kvalifikasjonskravene til det som er nødvendig og forholdsmessig. Krav til omsetning skal ikke være strengere enn nødvendig, og oppdragsgivere skal som hovedregel ikke kunne kreve tidligere erfaring fra offentlige kontrakter uten særskilt begrunnelse. Formålet er blant annet å gjøre det enklere for små og mellomstore bedrifter å delta i konkurranser om offentlige kontrakter.
Underleverandører, rammeavtaler og åpenhet
Forslaget inneholder også flere endringer som kan få direkte betydning for entreprisemodeller og leverandørmarkedet. For å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping foreslår Kommisjonen blant annet å forby at hele kontrakten settes bort til underleverandører, samtidig som leverandørene må opplyse om underleverandørkjeden allerede ved tilbudsinnleveringen. Forslaget innebærer videre strengere rammer for bruk av rammeavtaler ved at varigheten begrenses, og oppdragsgivere pålegges å publisere årlige anskaffelsesplaner. Avvisningsreglene foreslås også omstrukturert, med et tydeligere skille mellom obligatoriske avvisningsgrunner uten adgang til «self-cleaning» og frivillige avvisningsgrunner der leverandøren fortsatt kan dokumentere at forholdet er rettet opp.
Kvalitet, bærekraft og strategiske hensyn får større betydning
Et av de mest markante trekkene ved forslaget er at offentlige anskaffelser i større grad skal brukes som et virkemiddel for å oppnå EUs strategiske politiske mål.
Kommisjonen foreslår et mer helhetlig rammeverk som integrerer miljømessige, sosiale og innovative hensyn i alle faser av anskaffelsesprosessen, fra planlegging og konkurransegjennomføring til kontraktsoppfølging. Samtidig styrkes kvalitetens betydning ved tildeling av kontrakter. Som hovedregel skal kontrakter tildeles på grunnlag av det beste forholdet mellom pris og kvalitet, og det innføres minimumskrav til hvor stor vekt kvalitetskriterier skal tillegges. Kommisjonen foreslår at kvalitetskriterier skal vektes med minst 30 prosent, og i arbeidsintensive kontrakter skal kvalitet telle minst 50 prosent. Rene priskonkurranser blir dermed forbeholdt tilfeller der kvaliteten er sikret gjennom kravspesifikasjonen.
Det er verdt å merke seg at «kvalitet» er vidt definert i forslaget. Begrepet omfatter miljø, sosiale forhold, innovasjon, sikkerhet og motstandsdyktighet – og europeisk preferanse. Minstekravet til kvalitetsvekting og reglene om europeisk preferanse er dermed ikke to atskilte spor, men koblet sammen. Norske oppdragsgivere kjenner mekanismen igjen fra kravet om minst 30 prosent vekting av klima- og miljøhensyn, men her gjelder terskelen kvalitet i vid forstand.
På miljøområdet foreslås et tydeligere rettslig grunnlag for bruk av miljøkrav gjennom hele anskaffelsens livssyklus. Regelverket skal blant annet stimulere til økt bruk av sirkulære løsninger, resirkulerte og rehabiliterte produkter, bedre ressursutnyttelse, avfallsgjenvinning og energieffektivitet. Kommisjonen foreslår også en hjemmel for å innføre obligatoriske grønne anskaffelseskrav for enkelte produktgrupper der ulik praksis mellom medlemsstatene kan skape konkurransevridning eller fragmentering av det indre markedet.
Utvikling av virkemidler for å styrke økonomisk sikkerhet og suverenitet
Kommisjonens forslag reflekterer også den økende geopolitiske betydningen av offentlige anskaffelser. Oppdragsgivere skal i større grad kunne, og i enkelte tilfeller måtte, ta hensyn til sikkerhet, forsyningssikkerhet, kritisk infrastruktur, cybersikkerhet og uønsket avhengighet av tredjeland ved gjennomføringen av anskaffelser.
Forslaget moderniserer reglene om leverandører fra tredjeland og innfører et felles rammeverk for såkalte «europeiske preferanser». Oppdragsgivere kan blant annet begrense deltakelse til europeiske leverandører, og stille krav til europeisk opprinnelse. Formålet er å styrke EUs økonomiske sikkerhet, konkurranseevne og strategiske autonomi, samtidig som regelverket harmoniseres på tvers av sektorer og medlemsstater.
For norske aktører reiser dette et spørsmål som foreløpig står ubesvart: hvordan slår kravene til europeisk opprinnelse ut for EØS-leverandører, både før og etter en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen? Dette bør følges tett i den videre behandlingen.
Digitalisering, data og informasjonsdeling
Det legges opp til en omfattende modernisering av den digitale infrastrukturen for offentlige anskaffelser. Kommisjonen mener dagens systemer er for fragmenterte og dårlig integrert, og foreslår derfor et felles europeisk digitalt økosystem basert på felles standarder og digitale verktøy. Ambisjonen er å knytte de nasjonale løsningene sammen i én felles europeisk plattform, der leverandøren registrerer seg én gang og kan konkurrere om kontrakter på tvers av landegrensene. Et sentralt tiltak er etableringen av en elektronisk kvalifikasjonstjeneste som gjør det mulig for leverandører å gjenbruke virksomhetsopplysninger og dokumentasjon på tvers av konkurranser etter «kun én gang»-prinsippet. Det legges også opp til automatisk kontroll av avvisningsgrunner. Forslaget sier foreløpig lite om tekniske standarder, tidsplan og finansiering, og dette blir et sentralt tema i den videre behandlingen.
Hva bør norske oppdragsgivere og leverandører følge med på?
At regelverket foreslås som en forordning, og ikke et direktiv, kan få stor betydning dersom det innlemmes i EØS-avtalen. Det kan redusere det nasjonale handlingsrommet og reise spørsmål om videreføringen av flere særnorske regler, blant annet kravene til klima- og miljøvekting, lærlinger samt lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig er det fortsatt tidlig i prosessen, og både innholdet i regelverket og konsekvensene for norske aktører kan endre seg gjennom de videre forhandlingene og EØS-prosessen.
Det er derfor ikke grunnlag for å legge om anskaffelsespraksis nå. Oppdragsgivere og leverandører bør likevel følge utviklingen tett og begynne å vurdere hvordan et mer harmonisert europeisk regelverk, økt vekt på kvalitet og bærekraft og nye krav til sikkerhet, forsyningskjeder og europeisk opprinnelse kan påvirke fremtidige anskaffelser.
Advokatfirmaet Berngaard følger den videre behandlingen av forslaget og utviklingen i anskaffelsesretten. Ta gjerne kontakt dersom dere ønsker bistand i forbindelse med planlegging, gjennomføring eller overprøving av anbudsprosesser.
