Erstatningsansvar for totalentreprenør og totalunderentreprenør etter setningsskader – LB-2023-150292
Borgarting lagmannsrett behandlet i dom LB-2023-150292 spørsmål knyttet til ansvar for setningsskader etter etablering av en energibrønnpark i et tettbygd boligområde i Oslo.
Avgjørelsen gir nyttige avklaringer om funksjonsfordeling i total- og totalunderentrepriser, og om aktsomhetsnormer i prosjekter med høy risiko for skade.
Saken i korte trekk
Saken gjaldt et prosjekt hvor Engelsborg Borettslag som byggherre engasjerte Boligenergi AS som totalentreprenør for etablering av en bergvarmeløsning med energibrønnpark. Partenes avtale var basert på NS 8407om totalentreprise. Totalentreprenør engasjerte Rototec AS som totalunderentreprenør for boring og etablering av energibrønnparken. Avtalen mellom Boligenergi og Rototec var basert på NS 8417. Etter ferdigstillelse oppstod det betydelige setningsskader på både byggherrens eiendom og to naboeiendommer. Det var ikke omtvistet at setningsskadene på alle tre eiendommene oppsto som følge av boringen av energibrønnparken på byggherres eiendom.
Det var videre uomtvistet at energibrønnparken ble etablert uten geoteknisk prosjektering, og uten noe form for vurdering av risiko for setningsskader. De sakkyndige vitnene i saken var samstemte om at det var nødvendig med grunnundersøkelser/geoteknisk prosjektering for slikt arbeid som saken gjaldt, og at dette ville avdekket utfordrende grunnforhold som gav risiko for setningsskader ved boring.
Skadene oppsto ikke på selve kontraktsgjenstanden, men på eiendommens bygningsmasse samt naboeiendommer, og det var enighet mellom byggherre og totalentreprenør at skadene ikke skyldtes en mangel. Tvisten reiste følgelig spørsmål om:
Totalentreprenør var erstatningsansvarlig for skadene på byggherres egen eiendom og på naboeiendommene
Totalentreprenør kunne kreve fullt eller delvis regress hos totalunderentreprenør på grunnlag av uaktsomhet i kontraktsforhold
Lagmannsrettens vurderinger
For totalentreprenøren ble det avgjørende at selskapet hadde påtatt seg et helhetlig ansvar for prosjektering og gjennomføring etter NS 8407. Retten la til grunn at totalentreprenøren hadde utvist uaktsomhet ved manglende prosjektering og dokumentasjon for prosjektering, manglende oppfølgning og kontroll av totalunderentreprenøren, og manglende oppfyllelse av myndighetskrav og kommunale søknader (totalentreprenøren hadde ikke søkt om igangsettingstillatelse før arbeidet startet, selv om arbeidet var søknadspliktig). Totalentreprenøren var dermed erstatningsansvarlig overfor byggherren.
Lagmannsretten forankret ansvaret i NS 8407 punkt 49.2 første ledd om ansvar for uaktsom forvoldt skade på byggherres person, ansatte eller ting som ikke omfattes av kontrakten, og punkt 49.3 om ansvar for skade på miljø, tredjemanns person eller eiendom ved uaktsomhet. Et sentralt moment i vurderingen var at totalentreprenør ikke gjorde noen grunnundersøkelser selv, og heller ikke kontrollerte om underentreprenøren hadde gjort nødvendige forundersøkelser og risikovurderinger, eller hadde de faglige forutsetninger for å gjøre slike geotekniske vurderinger.
Når det gjaldt totalunderentreprenøren, kom lagmannsretten i motsetning til tingretten til at totalunderentreprenøren var erstatningsansvarlig ovenfor totalentreprenør. Et sentralt spørsmål i vurderingen av totalentreprenørens ansvar gjaldt funksjonsfordelingen mellom partene, herunder om totalentreprenøren hadde påtatt seg ansvaret for all nødvendig prosjektering av energibrønnparken, eller kun utførelsen. Lagmannsretten kom til at underentreprenøren også hadde påtatt seg prosjekteringsansvar, og la avgjørende vekt på at partene syntes å bevisst ha valgt NS 8417 som entrepriseform, og at avtaledokumentet ikke viste noe prosjekteringsmateriell fra totalentreprenør. Slikt prosjekteringsunderlag ville vært naturlig dersom underentreprenøren kun skulle stå for utførelsen på prosjektet. Det fikk ikke betydning at underentreprenøren i avtalens formålsbestemmelse påtok seg en del av «utførelsen», og at underentreprenøren i sitt tilbud kun priset «utføring». I etterkant av oppstart hadde også underentreprenøren sendt inn erklæring om ansvarsrett for både prosjektering og utførelse.
Totalunderentreprenøren ble ansett for å ha opptrådt uaktsomt da det verken var innhentet opplysninger om grunnforholdene, eller gjort øvrige risikovurderinger eller annen prosjektering. Underentreprenøren kunne heller ikke dokumentere at de hadde kompetanse til å foreta slike vurderinger.
Et sentralt spørsmål var videre om underentreprenøren kunne påberope seg en ansvarsfraskrivelse inntatt i selskapets standardvilkår. Lagmannsretten kom til at disse vilkårene ikke kunne anses som en del av avtalen. Det ble lagt vekt på at vilkårene ikke var særskilt avtalt, ikke var vedlagt kontrakten, og at de først ble påberopt flere år etter avtaleinngåelsen. Lagmannsretten understreket at når slike vilkår innebærer en vesentlig forskyvning av risiko, må det stilles strenge krav til klarhet og aksept.
Lagmannsretten konkluderte med at totalentreprenøren og totalunderentreprenøren var like mye å bebreide for setningsskadene, hvilket innebar at de måtte hefte med en halvpart hver i regressomgangen. Det ble ansett som sannsynlig at prosjekteringssvikten ville vært oppdaget før oppstart av boring, dersom totalentreprenøren hadde overholdt sin søknadsplikt til plan- og bygningsetaten, iht. funksjonsfordelingen i kontrakten med byggherre. Videre var det totalunderentreprenørens svikt i prosjektering og utførelse som direkte og fysisk utløste setningsskadene.
Hva har dommen å si i praksis?
Avgjørelsen tydeliggjør at totalentreprenør har et ansvar overfor byggherre for å sikre og kontrollere at prosjektering og utførelse skjer i samsvar med gjeldende regelverk og bransjestandarder – også når deler av arbeidet settes ut til underentreprenører.
Videre illustrerer avgjørelsen viktigheten av å være tydelig hva gjelder funksjonsfordeling mellom partene i en kontrakt. Dersom entreprenør/underentreprenør mener å kun ha ansvar for en bestemt del av arbeidet, eksempelvis utførelse og ikke prosjektering, er det viktig at dette kommer tydelig frem i kontrakten. I tillegg understreker avgjørelsen den strenge profesjonsnormen (innenfor eget ansvarsområde) som pålegges profesjonelle parter i kontraktsforhold, samt viktigheten av å overholde plan- og bygningslovgivningens regler for søknadsplikt.
Har du spørsmål knyttet til dette, ta gjerne kontakt med vår entrepriseavdeling.
