Ny Høyesterettsdom HR-2026-780-A: Ansvarsbegrensninger i underentreprenørens standardvilkår ble ikke del av kontrakten
I en ny avgjørelse slår Høyesterett fast at standardvilkår som det er henvist i tilbudet ikke gjelder uten videre. Dommen gir viktige føringer for hva som skal til for at den ene parts standardvilkår skal kunne gjøres gjeldende som en del av avtaleforholdet mellom partene.
Kort om saken
Saken gjaldt erstatningsansvar for omfattende setningsskader på nærliggende eiendommer etter boring av energibrønner i Oslo.
Boligenergi AS og Rototec AS inngikk i desember 2018 en avtale basert på NS 8417 om etablering av en brønnpark med 34 energibrønner med et borettslag ved Carl Berners plass i Oslo. Kontraktssummen var på nærmere 5 millioner kroner.
Under boringen i januar til april 2019 oppstod det setningsskader på den aktuelle eiendommen og to naboeiendommer. Utbedringskostnadene ble anslått til 100–200 millioner kroner.
Det var allerede rettskraftig avgjort at Boligenergi (og Gjensidige) var erstatningsansvarlige for setningsskadene. Spørsmålet i saken for Høyesterett var om Boligenergi kunne kreve regress av Rototec (og IF), eller om ansvarsbegrensningsbestemmelser i Rototecs alminnelige vilkår gjaldt som en del av kontrakten og dermed stengte for kravet Boligenergi.
Ansvarsbegrensninger i underentreprenørens standardvilkår
I sitt tilbud av 10. september 2018 hadde Rototec under overskriften «Bestillerens forpliktelser» tatt inn en setning om at selskapets «Alminnelige Vilkår for energiboring (kundeavtale energiboring 2017) gjelder dette prosjekt». Disse alminnelige vilkårene inneholdt i punkt 5.3 en ansvarsfraskrivelse for følgeskader påført tredjepart, og i punkt 5.4 en generell ansvarsbegrensning til kontraktssummen.
Spørsmålet var om henvisningen i tilbudet omfattet vilkårene i sin helhet, og dermed også ansvarsbegrensningene i punkt 5.3 og punkt 5.4.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett påpeker at rekkevidden av en slik henvisning – om den viser til standardvilkårene i sin helhet eller bare til bestemte deler av dem – blant annet er avhengig av «henvisningens ordlyd, presentasjon og plassering.»
Høyesterett uttaler at det ved vurderingen kan ha betydning om «innholdet i de standardiserte vilkårene er overraskende, uvanlige eller urimelige, eventuelt om de avviker fra lignende bestemmelser i de øvrige kontraktsdokumentene.»
Høyesterett la vekt på flere momenter i sin vurdering:
Plasseringen av henvisningen: Henvisningen til de alminnelige vilkårene var plassert under overskriften «Bestillerens forpliktelser», som gjaldt praktiske forhold knyttet til den fysiske leveringsplikten – ikke juridiske ansvarsforhold.
Tilbudets funksjon: Tilbudet beskrev kontraktsgjenstanden med angivelse av pris og arbeidets omfang. Ansvarsbegrensningene handlet derimot om en inngripende omfordeling av underentreprenørens ansvar for uaktsom skadevoldelse etter NS 8417 punkt 49.3.
Manglende synliggjøring: Dersom formålet var å fravike standardens ansvarsregler, burde Rototec ha synliggjort dette tydeligere – for eksempel under en egen tematisk overskrift eller som en generell overskrift om alminnelige vilkår.
Kontraktsdokumentene i sammenheng: Avtaledokumentet fastslo at NS 8417 gjelder, og det var ikke gjort presiseringer eller endringer i ansvarsbestemmelsen i punkt 49.3. Tilbudets uklare henvisning kunne vanskelig gå foran dette.
Uklarheten gikk ut over Rototec: Det var Rototec som innga tilbudet og som dermed skapte uklarheten. Denne risikoen måtte Rototec selv bære.
Etterfølgende opptreden: Rototec påberopte seg ikke ansvarsbegrensningene før rundt årsskiftet 2022/2023, til tross for at regresskrav allerede var varslet i november 2019.
Resultat
Høyesterett konkluderte med at henvisningen i tilbudet til de alminnelige vilkårene ikke omfattet ansvarsbegrensningene i punkt 5.3 og 5.4, og at Rototec og IF dermed kunne holdes erstatningsansvarlige. Rototec og If ble dømt til å betale 1 million kroner i sakskostnader for Høyesterett.
Betydning for entreprisekontrakter
Dommen gir viktige avklaringer for praksis knyttet til standardvilkår i entrepriseforhold:
Krav til klarhet ved fravikelse av NS-standarder: Ansvarsbegrensninger som innebærer en inngripende omfordeling av risiko i forhold til NS 8417, må synliggjøres tydelig i kontraktsdokumentene. Dersom risiko skal flyttes, må det gjøres klart og tydelig. En henvisning gjemt bort under en praktisk overskrift i tilbudet er ikke tilstrekkelig.
Kontekst og plassering har betydning: Hvor i kontraktsdokumentene en henvisning er plassert, påvirker hva den naturlig kan forstås å omfatte. En henvisning under «Bestillerens forpliktelser» ble tolket til å gjelde nettopp det – bestillerens praktiske forpliktelser.
Lojalitetshensyn mellom profesjonelle: Selv mellom profesjonelle parter kan forsøk på å «pakke inn eller gjemme bort» tyngende vilkår tale mot at vilkåret anses vedtatt.
Den som skaper uklarheten, bærer risikoen: Tilbyderen har risikoen for uklarhet i eget tilbud. Dette er i tråd med tidligere høyesterettspraksis.
Har du spørsmål om dommen eller entrepriserettslige problemstillinger? Ta gjerne kontakt med entreprisegruppen i Berngaard.
